Elisabeth Augusta gjør ting hun ikke tør – # 2

Noen av dere har sikkert gjettet hva jeg har brukt motet mitt til denne gangen.
En gammel drøm har gått i oppfyllelse, og jeg har tatt et nytt skritt på veien mot å bli helere og mer meg sjøl.

Jeg har skrekk for nåler. Unntaket er synåler, de er jeg godvenner med. Sprøytestikk, blodprøver og intravenøst, samt sying i diverse kroppsdeler er’ke noe gøy.
Jeg har angst for smerter. Det er vel ikke direkte uvanlig, det. Men kombinér det med en til tider meget sprelsk fantasi som evner å forestille seg at et bagatellmessig inngrep kan føre til alvorlige betennelser, fryktelige smerter, groteske arr og sågar amputasjon, så har du meg.

Det verste er nok allikevel klaustrofobien. Følelsen av å være fanget. Å være i en situasjon der det ikke er noen vei tilbake. Som hos tannlegen, eller under en fødsel. Det er liksom ikke bare å reise seg å gå når du syns det er nok. Nå har jeg ikke tenkt å føde flere ganger, så det er greit. Tannlegebesøk er vel ikke til å unnga i framtida heller, men takket være tålmodig tannlege og hard trening så er tannlegeskrekken så godt som borte.

Nå har jeg altså frivillig latt meg stikke med ei nål – ikke en gang, men mange hundre.
Vært i en situasjon der jeg ikke kunne komme unna, før en annen bestemte at jeg var ferdig. Gitt slipp på kontroll.
Utsatt meg for all verdens skumle infeksjoner med påfølgende amputasjonssfare.

“Alle” har jo sagt at det ikke gjør vondt, men jeg har hatt vanskelig for å tro det.
Vel, det gjorde ikke vondt.
Og Christian var så kjekk og grei og trivelig at behovet for å komme vekk aldri meldte seg.
Faren er fortsatt ikke over for betennelser og stygge arr, men jeg begynner å tro på at jeg skal slippe unna det også.

Leading Light, Bergen
Om et par uker har sårene grodd og tatoveringen er blitt slik den skal være. Da skal jeg fortelle dere hvorfor det måtte bli akkurat ei firfisle der på armen min.